I barndommen var forventingen alltid rettet forover, mot en evig alltid kommende fremtid. Etterhvert blir forventningen rettet mot at det gode og vakre skal komme igjen, et skimt av en drøm som fremdeles er der. Nå er forventningen knyttet til det enkle, det nære, det gode i å få være i enda en adventstid, en overraskende forventning til enda en dag, enda en adventstid, enda en førjulsskumring- en gnistrende klar forventning i glede over å være til. Ikke lenger forventing til hva som mon var pakket inn( ja hva er det her, vet du det?), men forventing til å få se det vakre, til å få være i livet.
No comments:
Post a Comment