Å se dagen komme- og langsomt få komme den i møte, med adventslys, peisbål og kakao. Å få ta rolig farvel med de få lyse timene med et barn sovende på fanget. Tid, der ingenting haster i hele verden. Tid, til å la øynene følge gul, grå, rosa, blå , lilla fargevanding over himmelen, mens julestjernen sakte, stadig sterkere, trer frem lavt i horisonten. Dette er de lykkeligste stundene i adventstiden for meg.
Vi har to "feiringer" der vi spiser frokost foran peisen mens dagen gryr- på lørdagene nærmest Sinter Klaas og Lucia. Nå er det ikke lenger noen barn som trenger ro til en ettermiddagsdupp, men roen er der for meg også, muligheten til å gripe en aldri så liten stille stund i den blå time, bare for min egen skyld.
I just looked up the phrase... blue hour. I just love this idea and term. Thank you, Solveig!
ReplyDeleteYou are amazing Sandy! We will be speaking norwegian together next time we see each other!
ReplyDelete