Etterhvert ble juletrefestene flyttet til gymsalen på ungdomskolen, men det var fremdeles fullt av folk i alle aldre, larmende, støyende jubel og julebrusflasker med bollesmuler i- og julespill. Dette året hadde jeg en litt mer tilbaketrukket rolle( var læreren klok av skade?) og skulle bare stige frem kledd i laken og juleglitter og forkynne en stor glede. Godt det ikke var særlig krevende innøving til å være engel på den måten, for i jula lå jeg med ørebetennelse og feber og var slett ikke særlig englelik. Men på juletrefest, det skulle jeg. Orket bare å sitte bak scenen til det var vår tur, og stilte meg midt i halvsirkelen av englemedelever. I det jeg trer frem for min beskjedne replikk, synes kroppen det allerede er mer enn nok, og der besvimer jeg, ramler rett frem og utover scenekanten og ned på gulvet.
Jeg har møtt igjen folk som husker meg bare på grunn av dette.....så det må ha hatt en hensikt? Kan hende trengte opptrinnet litt spenning? Jeg lærte iallefall at akkurat denne gangen hadde det gått bedre uten meg- men det hadde ikke blitt så morsomt.
Disse får sagt fra om gleden på en bedre måte synes jeg!
Nok en svensk, flott juleglede!
No comments:
Post a Comment