Vi går i lav vintersol langs rekkene med juletrær på hagesenteret. Og vi er ikke alene. Jeg undres, hvorfor henger denne skikken slik i?Hvorfor spøker vi med ungkarer som henger pynt i Yucca palmen, og hvorfor i alle dager vil de som ikke vil ha et tre i stua, likevel ha et tre i plastikk? Hva er det med dette treet? Hva er det i det hele tatt vi ønsker å få til med all icenesettelsen vi holder på med? For meg er det nettopp det, å skape rammer og rom som fremmer det gode og vakre jeg vil skal vokse frem, men som også vekker assosiasjoner om det som har vært. Vi kan ikke bli som barn igjen, men ved å gjenskape og videreføre rammene gir vi verdi til det som er varig, til det som vekket undring og glede i barndommen. Jeg kan minne meg selv om barnet som bor i meg. Å pynte til jul handler ikke om de få juledagene, men om å helheten av all juleglede som går som en tråd av evighet gjennom et helt liv. De ytre rammene som setter kropp, sjel og sinn i kontakt med boblende, kriblende, barnlig fryd. Midt i all virtuell og kommersiell virkelighet som vil sette agendaen, er julestrevet et forsøk på å ta vare på en annen, dypere virkelighet, et glimt av evigheten midt i tiden. For meg skimtes barnet som kom fra evigheten inn i vår tid i et tre.
No comments:
Post a Comment